Jeg tenkte jeg rett og slett skulle skrive ned noen tanker nå…nå som jeg er ca halvveis..ja faktisk godt over også, er i skrivende stund 22 uker og 4 dager på vei..

i 22 uker og 4 dager har jeg hatt lille overraskelse i magen… hjelp som de ukene har flydd…

Men jeg husker den positive testen og sjokket den gav meg som om det var i går…

På hver eneste test som har lyst mot meg med et kryss, eller teksten gravid.. har tårene trillet.. men jeg skal ærlig innrømme at denne siste gangen, var det ikke gledestårer som rant ned kinna mine..

Å se det krysset igjen, det var det siste jeg hadde forventet og akkurat der og da, noe av det siste jeg ønsket.

Jeg kunne virkelig ikke tro at det var mulig (det kan jeg igrunn ikke enda heller…) Vi som har slitt sånn med å få de to små fantastiske vi har… og nå har jeg en overraskelse i magen….?! Første reaksjon til min mann var “nei nei nei nei nei det gåkke an”, han trodde rett og slett ikke på det han heller..

Og jaaaa…vi vet hvordan det gjøres..men vi vet også hva vi må gjøre for å eventuelt ikke lage barn.. men har virkelig funnet ut at ikke alt funker

Tårene trilla vel i flere dager uten stopp.. men ettersom dagene gikk gråt jeg ikke bare for at jeg var uønsket gravid, men også pga sjokket, sjokket over å ha en overraskelse i magen… aldri i verden hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve å bli overraskende gravid!

Vi snakket mye, mannen min og jeg..begge var enige.. å vurdere abort var uaktuelt for oss begge…
Det var jo i grunn ingen krise sånn sett, men vi var begge så fornøyd med familiesituasjonen vi hadde, og ikke minst…vil følte to barn var mer enn nok..

Jeg tenkte vel aldri tanken på å fjerne det, men slet veldig med å bli enig med meg selv, skulle jeg virkelig gjennom en svangerskap til? Treee barn..og de på fem år… hjelpes meg…galskap rett og slett…

Jeg tror ting skjer med en mening.. og lille overraskelse i magen, mente tydeligvis at det var plass til seg i familien vår…

Etter noen få dager med surrende tanker, bestemte vi oss for at dette måtte vi bare ta imot med åpne armer…
Mange ble like overrasket som oss når de fikk vite nyheten, noen reagerte akkurat slik vi trengte, men stormende jubel og glede, andre reagerte slik vi var redde for…
“EEEn tiiiil??” “eer dere gaaaale??”

skjønner jo at de ble sjokkerte, men noen ganger er det viktig å tenke over hva man sier

Og midt oppi dette.. skulle vi faktisk gifte oss!

Bryllupsdagen kom jo.. jeg hadde ALDRI trodd jeg skulle gifte meg med en liten kul på magen…men det gjorde jeg altså

Så var det å vente til ordinær ultralyd.. og herremiiiiiin for en ventetid…. etterhvert som tiden gikk, ble jeg plutselig overbevist om at det feilte babyen noe.. dette virket på en måte too good too be true….

Men jommen skulle det vise seg, at i magen bor det en frisk baby… det måtte to ultralyder til for å få svar på akkurat det… men etter de to sniktittene fikk vi vite at det mest sannsynlig gjemte seg en liten frøken i magen..

Jeg sliter fremdeles med å forstå, forstå at det er en baby til på vei, at vi skal bli fem i familien..en skikkelig storfamilie… at vi skal få ei lita jente i 2012, at vesle Markusen vår, som er knappe 14 måneder nå…skal bli storebror om fire måneder.

Jeg gruer meg, og gleder meg.. gruer meg til å kjenne og føle på kaoset som vil oppstå den tiden vi trenger på å finne oss tilrette i vår nye familie, gleder meg til å bli kjent med barnet jeg aldri trodde jeg skulle få, gleder meg til å se stoltheten i øynene på den kommende storesøster som gleder seg noe vanvittig, gleder meg til å bli en travel trebarnsmamma som stadig lever i et kaos

Men må innrømme jeg ikke har tenkt så mye på det enda, jobber enda med å forstå at det er en levende baby der inne… en egen personlighet som skal være med på å fylle vår familie…

Jeg prøver å leve litt i nuet….dette svangerskapet er det tøffeste jeg har vært gjennom… mye kvalm i starten, tidlig bekkenløsning, og den voksende magen har vært vanskelig å takle.. ikke bare er jeg stor fra før, men var overhode ikke forberedt på å begynne å vokse igjen nå så kjapt..

Jeg har verdens beste mann, som virkeig stiller opp, både for barna meg og huset.. vasker hus og steller barn..og hjelper mor..
Men det merkes jo at et slitsomt svangerskap også er slitsomt for parforhold… heldigvis.. er det bare en fase..og denne kommer vi oss gjennom…det er vi sikre på begge to.. tøft nå.. ja.. men vi er heldigvis unge…

Ja det ble jo litt dette,har jo tross alt lagt 22 uker bak meg, så ikke rart det har bygd seg opp noen tanker

En ting er iallefall sikkert…

Jeg blir den heldige eier av den største julekula i år