Hun har lenge gått å knikket og gnudd på den løse tanna, med litt skrekkblandet fryd i øya.

Jeg stod å bretta litt tøy..eller litt…ja..glem det.. jeg bretta tøy iallefall på vaskerommet.. Amalie tusla etter og gnikka på tanna..

Skal jeg ta den ut for deg..?

Neeeei, jeg tørr ikke…

også forsvant hun rundt rundt hjørne… godt tid etterpå…kommer hun tilbake..

Ta den ut du mamma..

Jeg setter meg ned, overhode ikke trygg på at dette skal bli vellykka, men tanna var veldig løs.

Jeg erger meg over at jeg ikke hadde kamera, for i det tanna røk hadde hun verdens herligste, begeistret utrykk.. så stolt, glad og sååå overrasket!

Stolt frøken som fant senga..og veeeeldig spent på om tannfeen hadde hørt det berømte ploppet som vi mennesker så vidt hører når tanna treffer vannet.

jeg satt vakt, og jammen klarte jeg ikke å knipse et lite bilde av henne på vei ut..

Gleder meg til å se utrykket når hun får se bilde i morgen

Husker du når du mistet din første tann?

Her i huset er måltidene for tiden ofte et lite kaos..

det hele starter som regel med at vi må lage maten..som aller fleste må og her i huset er det slik at så fort det klirrer i no fat, rasler i bestikk eller suser litt i kjøkkenvifta…. er det en på 20 mnd som kjapt våkner til liv og tusler på kjøkkenet… maaaat maaaat nam nam nam nam.. små fingre som går langs benkekanten..

Markus er sulten, og han må ha mat nå!

Bordet dekkes, mens Matilde småsurver i vippestolen…

Hva har vi til middag?? Nå er femåringens mage begynt å rumle også..

nudler og sweet and sour..

eeehh.. jeg vil bare ha nudler..

hrmf… kresne barn.. det er jammen ikke bare bare..

maaaaaaaaat.. nam naaaaaaam, jeg er sikker på at denne snart to åringen har verdens lengste snart to årige fingre.. og de er ooooveralt…

Nei Markus, mamma må lage maten og..

Det skrapes i stoler og jeg hører pusting og pesing

har ikke tid til å se, redd sausen skal brenne seg…snur meg.. og jammen… nå var han lei av å vente.

Jommen er det godt at denne middagen er en av de kjappe

10 min senere sitter vi alle til bords… jeg må kaste i meg maten fordi jeg vet at straks går sirena i vippestolen ved siden av meg…. hun vil jo selvsagt også ha mat, så da har jeg valget… spise maten kald, eller kaste den i meg varm.

Ofte er det mye baluba og styr før (og etter) mat, men alikevell, så er det kanskje en av de koseligste stundene vi har sammen som familie, rundt bordet alle sammen. Samme hva vi spiser egentlig, men vi sitter, og alle har tid, tid til hverandre.

Vår største vet å benytte seg godt av det, og snakker som regel både på inn og ut pust, med maten full av munn og mens den er på vei ned.. hun har mye å fortelle og raportere om når vi endelig sitter der til rådighet alle sammen.

Markus, familiens klovn benytter som regel sjansen til å gi oss alle en god latter eller fem..

‘

Er der noe jeg ønsker, så er det å ta vare på felles måltid. En ting er nå, hvor vi ikke har så mye valg, vi må spise sammen, fordi de minste trenger vår hjelp for å få i seg det de trenger, men når de blir større..og flyr overalt og er opptatt med sine tin..så kan måltid være den tiden vi har sammen, hvor vi kan oppdatere hverandre og unne hverandre tid. Klarer vi å fikse felles måltid i dette småbarnskaoset, bør vi jammen klare det når de blir større og

Er dere flinke til å spise sammen?

Det er dagen da verdens beste venn, støttespiller, venn og pappa har bursdag…  31 år har han levd livet, og heldigvis mange igjen.. ung 3 barns far.. og det er det nok greit å være… trenger energi og futt for å holde følge med denne gjengen..

Dette huset hviler aldri.

Det ble ingen luksus som å få sove lengre, ligge å slumre til 11 og frokost på sengen her.. her måtte han sprette opp kl 07 fordi mid-i-mellom var våken og klar for dagens utfordringer. Jeg ble liggende derimot.. fordi jeg og minsta hadde vært natteravner, vi hadde telt stjerner og sett på månen sammen, for det var det som passet henne best akkurat da..

Men å våkne tidlig for å så få mye ut av dagen, spise en god frokost også bli omringet av denne gjengen ved pakkeåpning…det kan vel kalles litt luksus det også.

Det er vel dette som kan kalles å være omringet av kjærlighet, bokstavelig talt

Pakkene ble åpnet, kaken ble spist (bakte pappans favoritt, oreokake, poster oppskriften litt senere…)
En kjapp tur på butikken… også…

jammen er det varmt…

og vi valgte da, på en lørdag.. i slutten av MAI, å reise på stranda…

man skal jammen aldri si aldri.. men dette hadde jeg aldri trodd…

I fjor var det shortsvær i påsken.. og i år.. starter vi badesesongen i mai!

Vi hadde vel egentlig ikke tenkt å bade, men før vi viste ordet av det..så var markus allerede godt på vei utti..

iiiiik tenkte jeg… nå blir det ramaskrik, i det han plumpa opp med hele seg, rett på rompa… meeen

Han ble bare sittende… plasket litt, snudde seg mot oss..med et stort stort glis

Amalie hoppet ivrig ut av klærn.. jeeeeeei vi kan bade!!

Jeg måtte ned, stikke stortåa utti bare for å kjenne, for å vite hvor lenge jeg kunne la de to plaske før jeg måtte dra de inn mot land igjen.. men jammen…det var jo faktisk deilig!

Det endte med at det ble en time på stranda, men plasking og leking og svømming…

Tøffa gikk langt utti, måtte stadig minne henne på å tusle litt lengre inn

Vesle tenkeren min <3

Kanskje frøkena skal lære å svømme i sommer

Minsta var også med

Mannen tok også et bad, er første gangen han bader på bursdagen sin illøpet av våre ti år sammen iallefall.. meeen… i følge han er dette starten på en ny tradisjon.. jeg bare siteterer..

“fra nå av skal jeg alltid bade ute på bursdagen min”
Jan-Anders 31 år

Så der har vi det…svart på hvit, må si jeg gleder meg til neste år…

Kanskje står vi der alle i boblejakke og klar med håndkle mens han plasker utti..

Man skal aldri si aldri

Stemmen til hun eldste går i ett, og blir på en måte en jevn dur innimellom alle andre lyder.

Hører på stemmen hennes at hun koser seg, der hun sitter å padler i gresset, mens hun sitter i en båt fylt med vann..

“mamma..mamaaaaa..mamaaaa, seee, jeg ror… jeg skal til Trondheim å besøke Tante Julie.

Tante julie ja, hun skulle bare vist hun… hvor mye hun betyr for den jenta som sitter der å plasker, i en gummibåt..og akkurat i denne stund tenkte på akkurat henne…

Ååå så flott da, sier jeg.. du får ro fint og passe deg for de store bølgene..

jaaa da mamma sier hun.. og plasker videre… synger og smånynner for seg selv, møter nok både vetter og troll på sin vei, eller

kanskje havfruer, monsterkrabber og syngende måker.

Men, hvor ble det av Markus?

Jeg spretter opp, gudene vet hvor han har planer om å tusle, også så rask han har blitt..

Åå der er han, på gresset ved bilen.. puh!

Jeg blir sittende å beundre de to litt, og kjenner jeg blir fylt med en liten misunnelse, godt blandet med litt savn..

Den friheten de har, også så flink de er til å nyte nuet, ikke hele tiden higer de etter noe der framme, ikke erger de seg over gårsdagen.. men de nyter tiden akkurat nå..

Fantasien sprudler, pågangsmotet og optimismen er der så absolutt..

Amalie er nok allerede godt på vei på sin ferd til Trondheim i båten fylt med vann, ror og ror med håven i gresset.. skulle ønske jeg kunne bli med henne på turen.

Men jeg har mistet fantastien, og ser ikke den samme spennende verden hun opplever akkurat nå.. for meg er det kun en gummibåt på gårsdplassen.

Markus har blitt kompis med humla som suser rundt og dufter på blomster, han følger ivrig med og aller mest har han nok lyst til å ta hele humla i smake litt på den kanskje?

Han tusler videre, finner en liten stein og utbryter “OJ!!” i stor begeistring, ser han lager seg en plan…

Han går rett til plaskebassenge og plumper steinen oppi.. ler og klapper for seg selv..

For han er det meste en helt ny verden, mye har han nok sett før, men husker det ikke.. uansett så opplever han det på en helt annen måte nå som han er mobil og kan tusle rundt akkurat dit han vil…

Bare det å erfare det å gå barbent på gresset for aller første gang?

Kan du huske hvordan det føltes?

Han ser seg litt rundt.. igjen lyser ansiktet hans opp.. BALL!!!

Han har en ny plan

Jeg skulle ønske jeg kunne kjenne litt på den følelsen igjen.. å oppleve alt det vi tar for gitt, for aller første gang..

Heldigvis deler de sin begeistring og fantasi med oss.. og innimellom når de fram de små.. og forandrer oss store..

De minner oss på de små tingene som vi ikke tenker på lengre, ting som vi tar som en selvfølge og ikke legger merke til.

I morgen skal jeg prøve som de..

ikke hige etter det som skal skje, eller erge meg over det som har skjedd, men nyte nuet.

]]> http://upsidaysi.com/2012/05/25/i-morgen/feed/ 0 upsidaysi http://upsidaysi.com/2012/05/24/varm-varmere-varmest/ http://upsidaysi.com/2012/05/24/varm-varmere-varmest/#comments Thu, 24 May 2012 17:44:41 +0000 upsidaysi http://upsidaysi.com/?p=1310 ]]> Våkner opp og kjenner seg småklam fordi gradene ikke krøp under tropevarme i natt, hodepinen sitt lett og lufta er tung…

slår opp døra fra soverommet og kjenner eimen av solkrem, to små barn har blitt impregnert før de reiste avgårde til barnehagen.

Jeg kan vel innrømme det først som sist.. jeg er INGEN fan av denne varmen… men som en god venn sa, med så få dager med slike temperaturer får man bare gjøre det beste ut av det

Det er ganske herlig å se unga løpe rundt i sommerklær og bare tær, røde kinn og yrende farve på armer og ben, røde i kinna og svette i toppen…

Man ser at de stooorkoser seg ute.

I dag var det hele 24 grader i lufta, og vi tenkte vi ville avkjøle unga litt når de kom hjem fra barnhagen.. noe vi tydeligvis ikke var alene om å tenke, for utvalget av plaskebasseng var minimalt.. men med litt fantasi og innsatsvilje fikk vi fikset plaskebasseng til hun største alikevell..

Man tager det man haver.. og haver man en luftbåt, vel da gjør man motsatt…istede for å sette båten på vann, fyller man båten med vann

Båt til søster og plaskebasseng til Lille storebror.

Plaske er gøøøøy

Så dagens tips:Har man ikke plaskebasseng, fyll opp båten istede

]]> http://upsidaysi.com/2012/05/24/varm-varmere-varmest/feed/ 0 upsidaysi http://upsidaysi.com/2012/05/23/det-blir-litt-tema-pa-bloggen/ http://upsidaysi.com/2012/05/23/det-blir-litt-tema-pa-bloggen/#comments Wed, 23 May 2012 19:08:52 +0000 upsidaysi http://upsidaysi.com/?p=1305 ]]> Året 2012 vil bli et spesielt år for meg, for oss.. det har allerede skjedd store ting, vi har fått et familiemedlem til, det overraskende familiemedlemmet vi aldri trodde vi skulle få

Svangerskapet har vært tøft for hele familien av forskjellige årsaker.. men nå er det heldigivis over og vi kan brette opp arma og få skikk på flokken vår

2012 blir et år hvor vi kan få lov til å ha fokus på akkurat det, forme vår familie, ta vare på unga og nyte småbarnstiden så godt det lar seg gjøre.

2012 blir spesiell for vi begge voksne kommer til å tilbringe så og si hele året hjemme (vet ikke helt hva som skjer med meg enda)

Mannen i huset har tatt over hele permisjonen for at jeg skal få stablet meg skikkelig på bena og forhåpentligvis komme meg ut i jobb/skole.. det er iallefall målet.

Dette året blir jo da veldig annerledes for oss, og et år hvor vi har store muligheter til å få på plass gode rutiner, brukt mye tid på hun minste vi er hjemme med og kose oss sammen, uten mye stress kjas og mas.

Men det bringer med seg utfordringer og…og det største er kanskje økonomisk.

Vi vet jo at det kommer bedre tider etterhvert, men vi må leve i nuet…. er nå som gjelder.

Bloggen tenker jeg skal handle litt om 2012, om hvordan vi bruker tiden sammen, hvordan vi får hjulet til å gå rundt økonomisk, hvordan vi vokser sammen som familie dette året (det skjer jo så uendelig mye med dissa små de første årene..)

Innimellom kommer det kanskje noen gjesteinnlegg fra pappan i huset og <3

Bloggen vil med andre ord bli fylt med tips, råd, tanker og gode minner <3

Skal DU følge oss dette året?

Hun ligger å spreller på stellebordet, beundrer den store verden som er rundt henne.
Persiennene som henger i vindu har hun fortalt noen alvorsord allerede, skulle gitt mye for å vite hva hun prøvde å fortelle de blanke stripene som deler opp det skarpe lyset som trenger inn.

Hun ser seg rundt, fester blikket på en kremtube, så vandrer blikket videre…

En stooor gjesp kommer, hun er sliten etter en lang dag.

I dag har vært en fin dag, hun har opplevd sommervarmen for første gang. kjent vinden mellom tærne for første gang, og jammen fikk hun ikke øye på en sommerfugl som danset over enga med masse knallgule løvetann i dag også.

Enda en gjesp, er ikke rart hun er sliten nå.. klokken er jo tross alt snart leggetid..

hun retter blikket opp mot uroen som henger over stelleplassen..og deeer var den… kua.

Den henger der hver morgen, hver kveld og hver gang får den like mange smil og noen godlyder.. er gode venner de to, kan skjønne hun smiler til den..for kua ser både snill og god ut. der den titter ned på henne.

Jeg nyter stillheten, ser på den vesle frøkena som ligger der, med ingen bekymringer, ingen vonde tanker, ingen forventninger..

Hun tar livet som det kommer, suger til seg alt det nye rundt henne, opplever mye for første gang hver eneste dag,

Det er lett å glemme at den lille kroppen ikke har opplevd stort, og at mye er ugjort og usett for henne.

I dag virker det som hun har hatt en god dag, en dag med balanse..

en dag med akkurat passe mange nye opplevelser, og med akkurat nok av det gode kjente.

Nå ligger hun der, spreller ivrig med armer og ben, gurgler til den gode kjente kua og vet godt at nå venter kosestund i senga, under dyna med deilig melk og masse kos.

På med bleie, og jammen snur hun seg ikke for å se litt på meg også, jeg får de samme deilige lydene og smilene som kua i uroen…

Hun spreller ivrig.. og prøver å fortelle meg om hele hennes dag med bare øynene og guuuuu lyder..

Jeg borer ansiktet mitt ned i magen hennes mens jeg lager brumme lyder..
jeg merker hun spenner hele kroppen, titter opp..og ser hun smiler stooort

Jeg gjør det igjen, og der… der var den jammen, den første latteren… for en herlig lyd.
Plutselig ble hun så mye større, hun lo!

Jeg fortalte den stolte storesøster at det var første gangen Matilde lo i dag..

Ansiktet til storesøster lyste opp..

“da ble en ny fe født mamma” sier hun mens hun klapper i hendene

“Ny fe? “sier jeg og skjønner ikke stort..

“ja, nå har Tingeling fått en ny i familien sin… for hver gang et barn ler for første gang…

Blir en ny fe født <3

Fortid er fortid, men nåtid er nåtid er det mange sier.. men nåtiden formes av fortiden, måten man tenker og gjør i nåtiden forandrer seg ettersom man har gjort seg erfaringer fra fortiden.

Det kan være både gode og vonde erfaringer, det er de gode man skryter av, man snakker om, og drømmer tilbake til…de vonde…de blir sår og arr, minner vi velger å skjule med steinmasken…

men noen ganger blir steinmasken for tung, og den glipper… noen ganger klarer vi å fange den opp før den ramler ned, andre ganger braser den i bakken og ligger der i tusen biter… vi blir sårbare, fortiden kommer etter og gir oss et pirk på skuldra..

Ting vi ønsker å glemme, skjule, endre dukker opp igjen, sårene, arrene blir synlig..

vi blir sårbare….

men så, sakte men sikkert, klarer man å bygge opp en ny steinmaske..

og den bærer man på..

helt til den på nytt blir for tung igjen…

Jeg håper du har det fryktelig vondt
At du dør innvendig hver gang jeg gråter
Jeg håper du føler smerte
På de vondeste, verste måter


Jeg håper du blir slått helseløs
Hver gang jeg føler hendene dine
Jeg håper du mister armer og ben
For det gjorde jeg når du holdt fast mine


Jeg håper du taper selvrespekt og mot
Redsel og smerte ønsker jeg deg
Ikke en dag uten tårer og skamfullhet
For det var det du gav meg

Linesnyeverden

Jeg var så ufattelig sliten, 13 timer med intense rier, smerter jeg aldri hadde opplevd lignende av og en spenning i kroppen som var til å ta å føle på..Var det nå det skulle skje? Det øyeblikket jeg hadde venta på så alt for lenge.. det øyeblikket jeg hadde hørt så mye om..

Det første møte..

Mannen støtter hodet mitt, nå kommer det en rie til..

“se heeeer er hun…velkommen til verden”

En varm, våt og klissete liten kropp blir lagt oppå meg. Rosa i huden, gurglende gråt, små skrukkete fingre som sprikte.. to mørke mørke blå øyne som tittet opp på meg..

Det ble helt stille i fødestuen, roen senket seg.. du gråt ikke lengre.. , myste litt mot lyse, tok dine første rolige åndedrag, smakte på luft, lyttet for første gang på lyder utenfor magen, fikk for første gang se meg…du så på meg…med store beundringsfulle øyne.

Vårt første møte

Men jeg, jeg følte ingenting…

Hvor ble det av sommerfuglene? Fuglesangen? De rosa skyene? og den umiddelbare kjærligheten og forelskelsen som skulle dukke opp?

Jeg følte ingenting..

Absolutt ingenting.

så kom panikken… du lå der så hjelpesløs og liten. Så avhengig av meg.. jeg var den som skulle lære deg livet å kjenne, det var jeg som skulle være der for deg, hjelpe deg, lære deg, støtte deg..

Men hva hadde vel jeg å tilby? Akkurat nå føltes det ut som om jeg knapt kjente livet selv..

Dagene på barsel gikk, jeg var i en boble, en tung boble helt alene.

Vi fikk besøk, alle ville komme å se denne nye verdensborgeren…

De så noe jeg ikke så…

De sa hun var nydelig..

Vi reiste hjem..plutselig var vi ikke to lengre, vi var tre.. plutselig var det ikke bare meg, det var deg og meg..hele tiden.

Vi var alene, mye alene, det var mye bare meg og deg…

Jeg tenkte tanker, tanker man ikke kunne si høyt.. Jeg ville bare vekk, ha litt fri, tid for meg selv…

En del av meg letet etter Rewind knappen, jeg angret..

Jeg var ikke klar for å bli mamma, jeg følte jeg ble spist opp av deg, jeg følte jeg mistet meg selv.

Jeg var skuffa, skuffa over at den fantastiske morsfølelsen alle snakker så varmt og uendelig om…ikke dukket opp hos meg.

Jeg prøvde barseltreff, det gjorde det hele bare værre..alle mødrene, som satt der og dullet med sine små..de glødet, av stolthet, glede, kjærlighet, morslykke… de så på babyen sin som om det var noe av det vakreste de hadde sett..

De følte det… hvorfor ikke jeg, hva gjorde jeg galt?

Tiden gikk, sommeren kom.. sommeren vil gjøre meg godt tenkte jeg..lys, varme, sol og ferie…

Men jeg hadde mistet meg selv… jeg merket ikke en gang varmen fra solen lengre.. ingenting gledet meg..

Du hadde tatt fra meg alt… jeg var lei, utslitt og en del av meg ønsket at du bare skulle forsvinne, sove evig, bli hentet av noen andre.. bare gi meg litt fred..

Det var blitt morgen, jeg så på klokka.. oj ni!!? sover Amalie enda? Jøss..

Jeg ligger stille en stund, så begynner tankene å spinne, og en del av meg, håpet på en måte at du ikke kom til å våkne igjen…

Det var da jeg skjønte, at dette hadde gått for langt.. slik skulle det jo ikke være, jeg trengte hjelp.

Jeg var usikker og redd, redd for at jeg hadde ødelagt alt.. for meg selv, og mellom oss

Slik vi hadde det nå, var ikke bra for noen av oss.

Å søke hjelp, burde jeg gjort mye før, noen burde sett meg…

Men det hjalp, etter en stund med terapi og samtaler..

Jeg begynte å se, plutselig var det åpenlyst hvor mye du elsket meg, hvor mye du beundret meg, så opp til meg..tross i at jeg ikke hadde følt noe for deg…

Din kjærlighet til meg, var uendelig…

Tårene mine rant, jeg var så uendelig takknemlig for din tålmodighet

Vi fikk en tøff start.

Men i dag, gløder mammahjertet mitt for deg. Kjærligheten for deg har vokst seg uendelig stor, og jeg føler en uendelig stolthet for deg.

Jeg er klar for å være der for deg, støtte deg, hjelpe deg, lære deg livet å kjenne.

Sammen skal vi utforske verden

Fødselsdepresjonen har gitt oss en tøff start, men sammen har vi vokst.

Jeg har i ettertid skjønt at jeg overhode ikke har vært alene med hvordan jeg opplevde det å bli mor, mange der ute har slitt, men ingen snakker om det..det var nok mange som så jeg slet tidlig, men ingen som turte å si noe…

De dummeste de gjorde var å tie, det jeg trengte var noen som brøt stillheten, noen som sa at dette var ok, at jeg ikke var alene om å føle det sånn..

Jeg vil bryte stillheten, rive av plasteret, hardt og brutalt.. dette skal det ikke ties om, dette skal man kunne snakke om, det er viktig, for alle blivendog hardtjobbende mødre der ute

“så læng ongan et å røre på sæ, så har dæm d bra”

(for de som ikke skjønner dialekt: Så lenge ungene spiser og rører på seg, så har de det bra)

Bildene som følger er plukket ut fra et forsøk far har hatt på en photoshoot med unga i lek…

need I say more?