Brev til siste frøken ut…

Kjære lille prinsessa i magen min…
Her kommer det noen ord fra mamman din.

 

Jeg vil rett og slett bare få fortelle deg hvor heldig du er.. for utenfor er det mange som venter på deg og allerede har deg veldig kjær…

Du er og blir en stor overraskelse, jeg og pappa hadde aldri trodd at vi skulle bli beriket med tre barn.

Ja for tenk, du har to beskyttende storesøsken som venter på deg.

Amalie, din kjære vakre storesøster. Ja jeg er ganske sikker på at du har hørt henne, for skravle og synge er noe hun kan. Hun er nok den som venter mest på deg.

Jeg er sikker på at hun kommer til å ta godt vare på deg, og er det noen du kan se opp til er det henne.

Så vakker og god, bryr seg om alt og alle.

Hun er full av følelser, har hun det bra lyser verden rundt henne opp, men er hun lei seg, er hun heller ikke redd for å vise det.

Jeg er sikker på at du kommer til å lære mye av henne. Hun er oppvakt og lærer mye, og innen du blir større og er klar for å lære selv, er jeg sikker på at hun sitter klar til å svare på alle verdens spørsmål.

Hun venter veldig på deg, og gleder seg veldig til å bli storesøster til ei lita jenta også.

Storesøsterrollen har hun tatt til seg for alt i verden, og Markus han kunne fulgt henne til månen det er jeg sikker på, han er virkelig glad i storesøsteren sin.

Markus, det er din vakre gode storebror. Han er så liten enda at han ikke skjønner stort. Har du merket noen harde klapp på magehulen, etterfulgt av en herlig latter? Det er Markus ;-)

Er det en som lyser opp dagen vår, er det han. Blid som solen, tålmodig som få, men full av energi og begynner virkelig å få propell i rompa der hvor han fyker avgårde på alle fire.

Han har kanskje lært seg å gå, kanskje han sier noen ord også… innen du kommer ut til oss, men han er fortsatt ganske liten.

Latteren hans smitter godt og kommer nok til å lokke fram et smil etterhvert hos deg også.
Han er familiens lille ramp, og kommer nok til å gi deg litt inspirasjon til rampestreker som vil få mamma og pappa til å både le og rive av oss håret.

Jeg er sikker på at dere to kommer til å bli et radarpar, knoll og tott rett og slett ;)

Pappan din, han var vel like overrasket som meg, den dagen vi fikk vite at du var i magen min.

Vi følte vi allerede hadde hendene fulle, med de to små vi allerede hadde, Markus var jo bare babyen enda også… men det tok ikke lang tid før nyheten sank inn.. og vi bestemte oss for å brette opp armene og bare gjøre oss klare.

Pappan din er jeg sikker på at du tvinner rundt lillefingeren, (det er dessverre jeg som må ta strengerollen ;) ) Han kommer til å stille opp for deg, uansett. Han er engasjert, leken og veldig veldig snill.

Han den som tuller, leker og ruller rundt med Amalie og Markus, ja jeg er sikker på at du har hørt de når de driver på stuagulvet her, for da er det ikke akkurat stille. Klosser som raser, barnelatter i kor, en tullete pappa som krabber etter når Markus prøver å stikke av, en superkilen Amalie som ler så hun nesten tisser på seg, men alikevell ber om mer og mer og mer.

Det er han som er ute å baser i snøen med dere, og plasker og bader som en fisk i vannet når vi er på stranda.

Men han er også den du kan gå til om du trenger trøst, om du trenger råd eller bare en god klem.

Du har det godt i den trygge magehulen nå… passe varmt, og trangt og godt… og det er en stund til du kommer ut… men vi to.. vi har kjent hverandre i nesten 28 uker nå.

Selv om jeg har gjort dette to ganger før, er det like utrolig denne gangen også. Og kanskje mer virkelig.. siden jeg på en måte “vet” resultatet.

Jeg går å bærer på et menneske, en ny verdensborger.

Lik dine søsken, jo da, det kan hende… kanskje du får samme nese som de to andre, eller like nydelige blå øyne. Men du blir deg selv, en helt ny personlighet.. og den personligheten ser vi ikke før du har kommet ut.

Men alikevell, kjenner vi to hverandre på andre måter… sparkene dine (som det er forøvrig er mer trøkk i enn dine søsken) minner meg til stadighet om at du er der, kanskje kvepper du til når Markus kaster klosser vegg i mellom, reagerer når Amalie synger og bare turner rundt fordi du må trene for å bli stor og sterk.

Den voksende magen viser meg at du trives der inne, og at du blir større og større for hver dag som går.. (trenger bare ikke bli større enn din storebro før du kommer ut ;) )

Lukten og lyden av meg, kommer til å bety mye for deg, den har du hatt rundt deg hele ditt liv inne i magehulen.. og på den måten kjenner du meg.. og vet hvem jeg er.

Men jeg skal gi deg mye mer enn lukt og lyd… det skal jeg love deg.

Jeg skal gi deg alt hva en mamma kan og gjerne litt til, men du må dele ;) Jeg har allerede to som fyller opp hjerte mitt (vel tre har jeg jo, må ta med pappan din og ;) )

Men det fine med mammahjerte er at det vokser, så det er så absolutt plass til deg også.

Meg kan du alltid stole på, jeg skal være der når du trenger meg, og når du føler at jeg helst skulle latt deg være litt i fred ;)

Jeg skal være der når du tar dine første steg, når du skal lære å knyte skoene dine, når du har din første kjærlighetssorg, når du trenger meg mest og når du trenger meg minst.

Jeg kommer alltid til å være glad i deg. Uansett.

 

 

I skrivende stund turner du rundt i magen og dulter så magen hopper, det er noen uker igjen i magen.. heldigvis.. for ting er overhode ikke klart til at du skal komme, enda. Men i mars skal vi være så klare vi kan bli… men ha tålmodighet med oss, tre barn blir helt nytt for oss, men vi skal gjøre så godt vi kan.

Nå er det snart jul, og du sørger for at mamma blir den største julekula i huset.

Neste år.. feirer vi med tre små… da blir det liv da..

 

Vi gleder oss allerede.

 

 

Ventetiden er over..

Overskriften her har så absolutt flere betydninger, for dere som titt og ofte har tittet innom for å se etter oppdateringer…. her kommer en etterlengtet oppdatering ;) Og mitt aaalt aaalt for lange svangerskap, er også over :)

Jepp, familien er komplett, nå er vi fire, to jenter og to gutter.

Lille Markus kom til verden 2. september, er med andre ord en mnd i dag. Livet ble snudd på hodet siden.
Merker jo at det så absolutt hjelper å ha prøvd seg på et barn tidligere, litt tryggere på foreldrerollen, men samtidig… det merkes GODT at vi nå har to. (jeg beundrer de som har flere…samtidig som at jeg har konkludert med at de bare ikke kan være riktig kloke ;) )

Fødselen gikk veldig greit, på 4 timer var han ute..kom i full full fart, overrasket både meg og jordmor og barnepleier som sto klare for å ta han imot.

Som vesen er han liit roligere en søstra som absolutt gav oss noe å holde fingra i, men nok en gang kan jeg ikke skryte stort over å ha en sovebaby nei ;)

Amalie er stolt storesøster, koser, nusser og kommer med sine kjærlighetserklæringer til lillebror flere ganger om dagen, så ivrig at vi må be henne roe seg ned og ta det liiiiit roligere ;)

Markus beundrer sin store søster…og om det er noen som kan lirke ut noe som ligner på smil enn så lenge, så er det hun ;)

Slenger inn noen bilder av lillebror og også av  den stolte storesøster:

Helt fersk, Markus var 54 cm lang og 4525 gr tung.. ingen liten lillebror nei.

dette bilde ble tatt på drammen sykehus. En lang historie kort. Markus skremte oss godt da vi bestemte oss for å reise hjem fra sykehuset. Etter ikke mange timene hjemme, fant vi han i vugga med pustestopp, etter mye hjelp, assistanse fra 113 fikk vi han etterhvert til å puste, ble hentet med ambulanse, kjørt til drammen, ble tatt mange prøver og overvåket 24 timer. De fant ingenting galt heldigvis…og det har ikke skjedd noe lignende igjen.

Mat må man ha, Markus spiser som en hest, har heldigvis fått til ammingen denne gangen også og har mer enn nok mat :)

Bilde av den stolte storesøster og lillebror ;)

Så, en måned har gått… vi jobber fortsatt med å finne oss til rette med den nye situasjonen.

Min psykiske helse er ikke 100%  men mye bedre enn jeg var redd for at den skulle bli. God hjelp får vi…så dette må jo bare gå bra :) Uansett så vet jeg…det blir bedre etterhvert…etterhvert blir det mindre gråt, mere søvn og mere rutiner… så da får jeg bare prøve å leve i det lille kaoset vi har nå… kan vel ikke si at jeg nyter tiden… men jeg skal ta vare på minnene… dette var så absolutt mitt siste svangerskap, og dermed også siste babytid nå…

Redebygging..

Ja byggingen har ikke startet enda da men har så vidt startet med litt shopping.. og shopping er jo moro :)

Har bestemt meg for å prøve å tenke fornuftig denne gangen, se om vi finner brukt blandt annet, sparer miljø og penger ;)

Er det eeen ting jeg ikke kjøper brukt, så er det bilstol, men mye annet kan jeg gjerne kjøpe brukt..

Vi har gjort et utstyrinnkjøp, og det er bag til vogna.. har siklet på to vogner, Brio GO og Bugaboo, men fant til fornuften tilslutt og kjøpte bag til den vogna vi allerede har :) Gjorde et realt kupp på en kjempe fin bag, så penger spart og penger tjent (eller penger vi kan bruke på noe annet ;) *hysj*)

Noen bilder… synes den er kjempe fint jeg :)

La meg starte på nytt…

2010 er jo godt i gang..men for min del..har den bare vært proppa full av dritt… mye vondt, mye kvalme, mye usikkerhet

Det har skjedd fort… jeg trodde jeg måtte holde ut til uke 8, men plutselig ble det hasteoperasjon… Til onsdag er det to uker siden jeg ble operert… En operasjon som i utgangspunktet skal være en standaroperasjon, ble litt mer alvorlig i mitt tilfelle. Viste seg at levra hadde est til flerdobbel størrelse og rett og slett pakket inn galleblæra… Det måtte nesten 4 timer og skikkelig mannekraft til for å få ut den helsikkes blæra…

Våknet med enorme smerter.. jeg fikk så mye smertestillende de kunne gi meg…men det var fortsatt vondt…

Det eneste jeg gjorde det døgnet var å våkne, ha vondt, få smertestillende, sovne, våkne, ha vondt, få smertestillende, sovne…

men kroppen healer seg selv på en utrolig måte… og jeg reiste faktisk hjem dagen etterpå… ikke helt tipp topp selvfølgelig, men får slappet av en smule bedre hjemme…

Så begynte healeprossessen..og ikke minst…prosjekt, begynne å spise igjen…

I begynnelsen var det skummelt… men trappet seg saakte men sikkert opp… og her om dagen… spiste jeg faktisk en ostepølse fra shell for første gang siden april <3 jeg kan si såpass som at det var jæææækla godt ;)

Så… enn så lenge kan jeg spise som normalt… iallefall er jeg sakte men sikkert på vei dit…og nå føler jeg meg såpass bra at jeg har tenkt å begynne å gå meg noen små turer til uka..

2010 er jo som sagt godt i gang, men nå er det det virkelig starter for meg… og det er ingen tvil om at 2010 vil bli et spennende år for oss… for vår lille familie skal få et medlem til i August :) (så bloggen kommer nok til å bli en smule preget av det etterhvert ;) )

Så for meg…starter 2010 nå… jeg velger å legge tiden som har vært bak meg..og gjemme den så godt som jeg bare kan..det er ingenting ved det jeg vil huske… Det har slitt noe så enormt både på meg, meg og min kjære…og ikke minst…lillesnupp…

Det er min tur til å glede meg nå.. det er vår tur til å være lykkelige :)